PETE hadde alltid et ønske om å være som de andre gutta. Han har i hele sin oppvekst blitt mobbet av sine jevnaldrende for å være en pyse. Både på skolen og på fritiden blir han konstant påminnet at han aldri kommer til å bli en ordentlig cowboy. Ikke kan han ri særlig godt, og han er så absolutt ingen kløpper på lassokasting. Familien hans blir sett ned på av resten av det lille samfunnet i Buffalo Ridge på grunn av Petes håpløshet. Selv om faren prøver så godt han kan å oppmuntre gutten så godt han kan.
Pete bestemmer seg for å gjøre noe med dette, og begynner å trene for seg selv, gjerne om natten, og et stykke utenfor byen. Han har et sterkt ønske om å vise alle de andre at han kan innerst inne, og at han ikke er redd.
Når byen arrangerer en rodeo bestemmer Pete seg for å delta. Han blir såklart ledd ut av sine ”venner”, men er fast bestemt på å gjøre en fin figur.
Men et par dager før den store begivenheten brygger det opp til et forferdelig uvær i området rundt Buffalo Ridge. Det finnes plutselig ikke et lysglimt mellom skyene, og de blir tette og mørke.
Mens resten av byen rydder for stormen, har Pete ingen planer om å avslutte treningen, og får på nytt ut for å øve seg på noen ville hester utenfor byen. Og plutselig kommer stormen…
Et kraftig regnskyll hamrer over byen, og både mann og mus barrikaderer seg inne i Buffalo Ridge. Pete er plutselig fanget mitt ute i ødemarken, aleine i mørket. Han tør ikke dra hjem i det forferdelige været, og søker ly under en liten fjellhylle han finner. Sjelden har han følt seg mindre, og mer aleine enn nå. Etter et par timer i er Pete så kald og våt at han begynner å tenke på å dra tilbake, da han føler seg i fare for å fryse i hjel. Han kjenner at han er på vei til å sovne, og føler seg fryktelig svak.
Plutselig ser han for seg alle gangene han har blitt mobbet, plaget, og sett ned på av sine jevnaldrende. Han bestemmer seg for å manne seg opp, å gjøre noe med problemet. Han skal tilbake.
Pete setter på sprang gjennom slettene, da han oppdager en tornado som bygger seg opp bak åskammen. Og med et drønn kommer den rett mot ham! Den river opp trær og steiner, og utvikler seg til en dødsspiral. Den sender Pete opp mot de mørke skyene, og han er sikker på at hans siste time er kommet. Det korte, triste livet hans passerer i revy mens han blir slengt rundt inne i skypumpa. Han ser for seg faren, som prøver å backe han opp, å fortelle han at det ikke finnes den ting i verden han ikke kan, hvis han bare prøver hardt nok.
Den unge gutten bestemmer seg for at nok er nok, og fisker fram lassoen sin fra beltet. Pete kaster lassoen opp i midten av tornadoen, og klarer å komme seg på utsiden. Den har nå retning rett mot byen. Der har det oppstått full panikk, og alle hus og låver blir frenetisk skalket igjen i håp om at tornadoen ikke skal ta med seg alt de eier.
Midt i all hysterien ser de plutselig at tornadoen skifter retning, og at den ikke kommer til å treffe byen. Den svinger plutselig til høyre, og til alles forskrekkelse ser de en liten gutt oppe på toppen. Pete har klart å styre skypumpa vekk fra byen, for å redde de andre innbyggerne.
Noen minutter senere dør tornadoen ut, og alle i Buffalo Ridge løper ut for å se hva som har skjedd. Og der, midt på sletta utenfor byportene lå det en gutt. Hele byen stormer til, kun for å finne Pete, død. Han hadde ofret seg for å redde byen han hatet, og menneskene som ikke likte han.
Etter denne episoden har Buffalo Ridge en årlig rodeo, som bærer navnet Petes Tornado Rodeo, for å ære den modige gutten som reddet byen, og livene deres.
torsdag 18. november 2010
søndag 7. november 2010
Oblig 3 - Full body lipsync
Da vi fikk valget mellom en ren ansiktsanimasjon og en fullkroppsanimasjon, landet jeg på den siste. Selv om animasjon ikke er min "favoritt-gren" i faget, ville jeg uansett sette meg selv litt på prøve, og samtidig øke mine ferdigheter innenfor animasjon.
Når det kom til valget av lydklipp tråle jeg gjennom mye sider på nettet med klipp. Men det blir litt mye å svelge over, så jeg bestemte meg for å finne en setning fra et standupshow. Siden jeg er stor fan av Kongen av Queens fant jeg et show med Kevin James på Youtube, Sweat the small stuff. Så jeg så gjennom den før jeg bestemte meg før et klipp. (Ca 5 min. ut i klippet).
Tenkte også da at jeg "slapp" unna med en animasjon av en person som stod mer eller mindre stille, og ikke løp rundt. Noe som selvfølgelig slo feil, da små bevegelser er utrolig viktig for å få en appeal på en person som egentlig bare står å snakker, uten noen store bevegelser. Derfor brukte jeg ikke referanser i klippet så mye, da jeg trur det hadde blitt litt kjedelig som en animasjon.
Selve workflowen min ble vel at jeg begynte mer eller mindre rett på roughen. Siden det ikke er mange ekstremposes syns jeg ikke det var nødvendig med noe block osv. Så jeg begynte da med å animere kroppen, og fant litt på underveis hva jeg syns riggen skulle gjøre. Syns det er like greit å ikke ha en spikret plan på hvordan det skal se ut alltid, da man gjerne forandrer litt underveis uansett.
Begynte da på animering av kroppen først. Med tanke på animasjonsprinsipper og lignende var det litt vanskelig, da jeg følte jeg hadde litt begrenset frihet med tanke på at det skulle passe til klippet. Så mye av fokuset ble på armer og hender, så det var det som var hovedfokuset mitt i starten. Jeg ville også at han skulle holde en mikrofon så det så ut som han var på en scene, noe som fører mye av fokuset på den ledige armen. Men også passer fint, for det fremhever timingen til animasjonen i forhold til lydklippet.
Etter jeg hadde roughet ut det meste av bevegelsene gikk jeg over til å kjøre en polish på kroppen, slette unødvendige keys, fikse i curve editor osv. Før jeg startet på munnen.
Animeringen av munnen er såklart en viktig del av oppgaven. Men syns egentlig det gikk ganske greit, da det egentlig ikke er så veldig mange forskjellige måter å bevege munnen sin naturlig i når man snakker. Jeg ville ikke ha unaturlig store bevegelser, og holdt meg til wide and narrow, og kjevebevegelser for det meste. Det funket fint for meg å kopiere keys med de forskjellige "bokstavene" jeg hadde valgt til de forskjellige lydene. Noe tweaking måtte selvsagt til etterpå, men for det meste kunne jeg bruke gamle keys om igjen på en del steder. Så var det øyene sin tur. Gjorde ikke så mye sprell med de. Kun litt når han står helt stille, for å få litt liv i karakteren, at han ser ut mot sitt publikum. Og blunking.
Når det gjelder animasjonsprinsippene måtte jeg ha som mål å bruke de mer "forsiktige" prinsippene. Timing, appeal, slow in and slow out. Ville ikke gjøre noe som virket usannsynlig og fantastisk, så da ble det med de. Timing er så klart kjempeviktig i en lipsync. For å i hele tatt få noen til å tro at det er karakteren som snakker.
Appeal for å få folk til å tro at personen faktisk er i den sinnstemningen en prøver å uttrykke. Her måtte jeg da prøve å få det frem med øyne og håndbevegelser basicly.
Slow in and slow out bruker man ofte på animasjon av mennesker, for å få det til å se mer naturlig ut. Da vi ikke har får vane å bråstoppe bevegelser osv.
Alt i alt er jeg egentlig fornøyd med det ferdige produktet mitt. Ser mye som kunne vært litt mer nøyaktig og fikset på, men syns jeg fikk formidlet det jeg ville. Hadde vi hatt mer tid ville jeg nok ha fikset litt på positurene til karakteren. Selve kroppen, og hvordan vekten blir fordelt osv.
Når det kom til valget av lydklipp tråle jeg gjennom mye sider på nettet med klipp. Men det blir litt mye å svelge over, så jeg bestemte meg for å finne en setning fra et standupshow. Siden jeg er stor fan av Kongen av Queens fant jeg et show med Kevin James på Youtube, Sweat the small stuff. Så jeg så gjennom den før jeg bestemte meg før et klipp. (Ca 5 min. ut i klippet).
Tenkte også da at jeg "slapp" unna med en animasjon av en person som stod mer eller mindre stille, og ikke løp rundt. Noe som selvfølgelig slo feil, da små bevegelser er utrolig viktig for å få en appeal på en person som egentlig bare står å snakker, uten noen store bevegelser. Derfor brukte jeg ikke referanser i klippet så mye, da jeg trur det hadde blitt litt kjedelig som en animasjon.
Selve workflowen min ble vel at jeg begynte mer eller mindre rett på roughen. Siden det ikke er mange ekstremposes syns jeg ikke det var nødvendig med noe block osv. Så jeg begynte da med å animere kroppen, og fant litt på underveis hva jeg syns riggen skulle gjøre. Syns det er like greit å ikke ha en spikret plan på hvordan det skal se ut alltid, da man gjerne forandrer litt underveis uansett.
Begynte da på animering av kroppen først. Med tanke på animasjonsprinsipper og lignende var det litt vanskelig, da jeg følte jeg hadde litt begrenset frihet med tanke på at det skulle passe til klippet. Så mye av fokuset ble på armer og hender, så det var det som var hovedfokuset mitt i starten. Jeg ville også at han skulle holde en mikrofon så det så ut som han var på en scene, noe som fører mye av fokuset på den ledige armen. Men også passer fint, for det fremhever timingen til animasjonen i forhold til lydklippet.
Etter jeg hadde roughet ut det meste av bevegelsene gikk jeg over til å kjøre en polish på kroppen, slette unødvendige keys, fikse i curve editor osv. Før jeg startet på munnen.
Animeringen av munnen er såklart en viktig del av oppgaven. Men syns egentlig det gikk ganske greit, da det egentlig ikke er så veldig mange forskjellige måter å bevege munnen sin naturlig i når man snakker. Jeg ville ikke ha unaturlig store bevegelser, og holdt meg til wide and narrow, og kjevebevegelser for det meste. Det funket fint for meg å kopiere keys med de forskjellige "bokstavene" jeg hadde valgt til de forskjellige lydene. Noe tweaking måtte selvsagt til etterpå, men for det meste kunne jeg bruke gamle keys om igjen på en del steder. Så var det øyene sin tur. Gjorde ikke så mye sprell med de. Kun litt når han står helt stille, for å få litt liv i karakteren, at han ser ut mot sitt publikum. Og blunking.
Når det gjelder animasjonsprinsippene måtte jeg ha som mål å bruke de mer "forsiktige" prinsippene. Timing, appeal, slow in and slow out. Ville ikke gjøre noe som virket usannsynlig og fantastisk, så da ble det med de. Timing er så klart kjempeviktig i en lipsync. For å i hele tatt få noen til å tro at det er karakteren som snakker.
Appeal for å få folk til å tro at personen faktisk er i den sinnstemningen en prøver å uttrykke. Her måtte jeg da prøve å få det frem med øyne og håndbevegelser basicly.
Slow in and slow out bruker man ofte på animasjon av mennesker, for å få det til å se mer naturlig ut. Da vi ikke har får vane å bråstoppe bevegelser osv.
Alt i alt er jeg egentlig fornøyd med det ferdige produktet mitt. Ser mye som kunne vært litt mer nøyaktig og fikset på, men syns jeg fikk formidlet det jeg ville. Hadde vi hatt mer tid ville jeg nok ha fikset litt på positurene til karakteren. Selve kroppen, og hvordan vekten blir fordelt osv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)